Arpeggio

En arpeggio er en akkord som spilles som en serie noter (melodisk), og ikke samtidig (harmonisk).

Å spille arpeggio [av italiensk arpeggiare - harpespill] er da å spille akkordtoner én og én, gjerne i en rask rekkefølge. Rekkefølgen av tonene er opp til deg. Se Arpeggiofinner for å gå rett på sak og øve.

Fingerspill er i det store og det hele arpeggiospill, som her de første akkordene i folkeballaden «The House of the Rising Sun».

     Am               C               D               F             
e :---------0------|--------0------|--------2------|--------1------|
B :-------1---1----|------1---1----|------3---3----|------1---1----|
G :-----2-------2--|----0-------0--|----2-------2--|----2-------2--|
D :----------------|---------------|--0------------|--2------------|
A :--0-------------|-3-------------|---------------|---------------|
E :----------------|---------------|---------------|---------------|

Men øvelse på arpeggioer er ved siden av skalaøvelser, særlig en viktig for solospil, og for den delen også for bassgitarister. Arpeggioøvelser er også et viktig ledd i øretrening for å høre hvilke toner som inngår i en akkord.

Grep som skal spilles harmonisk er bundet til å spille en tone pr. streng. Men når tonene skal spilles etter hverandre er du fri til å spille flere toner på samme streng. Så til forskjell fra i fingerspill, hvor man spiller akkordtonene utfra gitte grep, får arpeggioer ofte sitt eget mønster på gitarne, som går ut over grepenes mønstre.

Følgende m7-arpeggio er det med litt øvelse, mulig å spille mens du holder grepet:

     Dm7     Dm7-arpeggio
|---5---|--------------5-8--|
|---6---|------------6------|
|---5---|--------5-7--------|
|---7---|------7------------|
|---5---|--5-8--------------|
|-------|-------------------|

Eksempel på bruk av m7-arpeggio i solo: I jazz kler man opp arpeggioer med det vi kan kalle tilnærmelsestoner, toner som nærmer seg og oppløses i akkordtoner. Det vanligste er å legge til toner ved å gå kromatisk fra halvtoner under eller over akkordtonen. Du kan også bruk en serie toner som sekvensen på tredje streng nedenfor der akkordtonen er C-en i femte bånd (8—7—6—5). Selv om disse tonene ikke er en del av akkorden, så funker disse kromatiske tilnærmingene i en solo. Et annet mønster som funker, og som er vanlig i bebop (jazz), er å nærme seg akkordtonen fra to halvtoner over, kromatisk en halvtone ned, så en halvtone under, før man treffer akkordtonen som i sekvensenen på streng 2, der man nærmer seg F-en i sjette bånd (5—8—7—5—6). Grunnen til at sekvensen (5) 7-6-7 på femte strengen fungerer kan kansje også forklares med at den gjentar samme mønstret som på fjerde strengen (6) 7-6-7.

       Dm7-arpeggio eksempel på solo, bebop jazz, Joe Pass.
 
|--------------------------------------------------------------|
|------------------5-8-7-5-6-------5---------------------------|
|------------4-5-7-------------------8-7-6-5-------4-----------|
|--------5-7-----------------7-6-7-------------------8-7-6-5---|
|--5-7-8-------------------------------------7-6-7-------------|
|--------------------------------------------------------------|

Yngwie Malmsteens Arpeggio's From Hell

Interessant arpeggioleksjon fra Scott Henderson. Han sier her at du kan lage lyden av en durakkord, mollakkord, dominantakkord, eller alterert dominantakkord ved å gp opp gripebrettet i kvinter.

For å lage lyden av en A-mollakkord, kan du gå opp en kvint fra A til E, en kvint fra E til B, så opp en halvtone til C, og deretter flere kvinter fra C til G, og fra G til D…

A-mollarpeggio med bevegelse i kvinter

  A  E  H  C  G  D    
|----------------10--|
|-------------8------|
|--------------------|
|-------9-10---------|
|----7---------------|
|-5------------------|