Arpeggio

En arpeggio er en akkord som spilles som en serie noter (melodisk), og ikke samtidig (harmonisk).

Å spille arpeggio [av italiensk arpeggiare - harpespill] er da å spille akkordtoner én og én, gjerne i en rask rekkefølge. Rekkefølgen av tonene er opp til deg. Se Arpeggiofinner for å gå rett på sak og øve.

Fingerspill er i det store og det hele arpeggiospill, som her de første akkordene i folkeballaden «The House of the Rising Sun».

     Am               C               D               F             
e :---------0------|--------0------|--------2------|--------1------|
B :-------1---1----|------1---1----|------3---3----|------1---1----|
G :-----2-------2--|----0-------0--|----2-------2--|----2-------2--|
D :----------------|---------------|--0------------|--2------------|
A :--0-------------|-3-------------|---------------|---------------|
E :----------------|---------------|---------------|---------------|

Men øvelse på arpeggioer er ved siden av skalaøvelser, særlig en viktig for solospil, og for den delen også for bassgitarister. Arpeggioøvelser er også et viktig ledd i øretrening for å høre hvilke toner som inngår i en akkord.

Grep som skal spilles harmonisk er bundet til å spille en tone pr. streng. Men når tonene skal spilles etter hverandre er du fri til å spille flere toner på samme streng. Så til forskjell fra i fingerspill, hvor man spiller akkordtonene utfra gitte grep, får arpeggioer ofte sitt eget mønster på gitarne, som går ut over grepenes mønstre.

Følgende m7-arpeggio er det med litt øvelse, mulig å spille mens du holder grepet:

     Dm7     Dm7-arpeggio
|---5---|--------------5-8--|
|---6---|------------6------|
|---5---|--------5-7--------|
|---7---|------7------------|
|---5---|--5-8--------------|
|-------|-------------------|

Eksempel på bruk av m7-arpeggio i solo: I jazz bruker krydrer man med toner som nærmer seg akkordtonene på forskjellig måte. Vanlig er å nærme seg kromatisk fra tonen over eller tonen under, eller fra en serie toner som sekvensen på tredje streng nedenfor der akkordtonen er C-en i femte bånd (8—7—6—5). Selv om disse tonene ikke er en del av akkorden, så funker disse kromatiske tilnærmingene i en solo. Et annet mønster som funker, og som er vanlig i bebop jazz, er å nærme seg akkordtonen fra to halvtoner, kromatisk en halvtone ned, så en halvtone under, før man treffer tonen. Man får da inn fire toner før man treffer akkordtonen. Se sekvensen på streng 2, der akkordtonene er F i sjette bånd (5—8—7—5—6). Grunnen til at sekvensen (5) 7-6-7 på femte strengen fungerer kan kansje også forklares med at den gjentar samme mønstret som på fjerde strengen (6) 7-6-7.

       Dm7-arpeggio eksempel på solo, bebop jazz, Joe Pass.

|--------------------------------------------------------------|
|------------------5-8-7-5-6-------5---------------------------|
|------------4-5-7-------------------8-7-6-5-------4-----------|
|--------5-7-----------------7-6-7-------------------8-7-6-5---|
|--5-7-8-------------------------------------7-6-7-------------|
|--------------------------------------------------------------|

Yngwie Malmsteens Arpeggio's From Hell

Interessant arpeggioleksjon fra Scott Henderson. Han sier her at du kan lage lyden av en durakkord, mollakkord, dominantakkord, eller alterert dominantakkord ved å gp opp gripebrettet i kvinter.

For å lage lyden av en A-mollakkord, kan du gå opp en kvint fra A til E, en kvint fra E til B, så opp en halvtone til C, og deretter flere kvinter fra C til G, og fra G til D…

A-mollarpeggio med bevegelse i kvinter

  A  E  H  C  G  D    
|----------------10--|
|-------------8------|
|--------------------|
|-------9-10---------|
|----7---------------|
|-5------------------|